in Økologi, natur, vitenskap, Podcast, Politikk, samfunn, Viten og Visdom

Oss og dem. Om hjernen når vi møter rusmiddelbrukere

Transkripsjon (omtrentlig):

I går overhørte jeg en samtale mellom noen som hadde vært på en ruskonferanse. En foredragsholder hadde påpekt det faktum at pasienter på substitusjonsbehandling, altså alternativbehandling til heroinbruk, ikke fikk adekvat smertebehandling fordi de jo hadde en ruslidelse. Tanken er at sterke medikamenter på en eller annen måte ville stimulere rusen, og øke rusproblemene. Det er en slags underlig logikk i dette, men en logikk er det.  

Det vi vet er at mennesker med en ruslidelse får vesentlig dårligere medisinsk behandling enn andre pasientgrupper, og derfor også har en betydelig økt sykelighet og dødelighet. Det skyldes selvfølgelig ikke bare at de ikke får like god behandling. De velger ofte selv å se bort fra sin egen helse, de klarer ikke å samle seg om et behandlingsforløp, og de lever et liv som forsterker risikoen for alvorlig sykdom. Men det er også klart at fysisk sykdom ofte drukner i en rusproblematikk når de er hos legen, legen har ofte en større mistillit til denne pasientgruppen, ruspasienten følger ikke opp avtaler og det er ofte en så sammensatt problemstilling at det glipper på flere steder. Uansett årsak er det et helse og velferdsproblem.  

Men så var det det jeg overhørte i samtalen i går: Hos en ruspasient er sykdommene, og også selve ruslidelsen selvpåført, og da kan de på et vis ikke forvente helt den samme behandlingen som andre pasienter. Ikke at de som snakket sammen mente dette, men de antydet at en selvpåført ruslidelse i praksis førte til en slags straffende holdning fra samfunnet rundt. Det en ofte glemmer er at svært mange andre sykdommer også er selvpåført eller et resultat av egen livsførsel. Ja vel, vil mange da si, men de som blir syke på andre måter har nok en sårbarhet for dette, så slik går det ikke an å tenke. Men så absolutt må vi tenke slik også når det gjelder en ruslidelse. Sårbarheten er både av biologisk og psykisk karakter, helt ned til arvestoffene. Jeg mener ikke at de med en ruslidelse skal fratas et visst eget ansvar for sine problemer, men vi skal ikke bruke en annen målestokk på dem enn på andre, – noe som i dag ofte skjer, og som altså fører til en skjevhet i helse og behandling.  

Men denne forskjellsbehandlingen fører meg over til det jeg tror ligger i bunnen, ofte u-uttalt, nemlig oppfatningen av oss selv og de andre. Det ligger naturlig i oss å dele verden i oss selv og de andre, der de andre er de som skiller seg fra oss ikke minst i atferd og væremåte. Et slikt skille kan gå etter andre skillelinjer også, som geografi, økonomi, kjønn og hudfarge. Men det er kanskje ne spesielt med oss på den ene siden, og de andre som har en ruslidelse på den andre siden. 

Slik hjernen fungerer vurderer vi grupper i hovedsak etter to skalaer, skalaer som henger sammen. Langs den ene aksen har vi varme. Med det menes empati, godhet, snillhet og forståelse. Langs den andre aksen bruker vi det som på engelsk heter competence, dvs effektivitet, dyktighet, flinkhet.  Det betyr at vi egentlig får en figur med fire hjørner. Det burde ikke overraske at vi alltid vurderer oss selv som høyt scorende både på varme og dyktighet. Vi plasserer oss selv i det hjørnet som har de beste egenskapene på alle måter. Så plasserer vi de andre med litt vekslende kvaliteter på både varme og dyktighet. Forskjellige deler av hjernen aktiveres avhengig av hvor vi plasserer de andre. Når det kommer til grupper vi oppfatter som lavt scorende både på varme, på personlige egenskaper, og samtidig lavt på dyktighet og effektivitet, vil en del i hjernen som kalles insula lyse opp. Vi trenger fra tidenes morgen Insula, fordi funksjonen er å hjelpe oss til å unngå det som vi ikke tåler gjennom en følelse som avsky. Men den insula gir oss den samme følelsen også når vi betrakter de andre, dersom de andre defineres i motsatt hjørne av oss selv, altså som dem med dårlige personlige egenskaper og som i tillegg oppfattes å være udugelige.   

Undersøkelser viser at rusavhengige og bostedsløse automatisk plasseres som “de andre”, og da i hjørnet med lav score på varme, og i tillegg lav score på dyktighet og effektivitet. Den naturlige holdningen, den holdningen som da ligger oss nærmest, er avsky. Ikke forakt, for det er et moralsk standpunkt. Selvfølgelig kan det ligge forakt i dette, men det ligger ikke naturlig i oss slik som opplevelse av avsky. Det naturlige er opplevelser som utrykkes i ordene “æsj”, “huff” og lignende ord. Rusmiddelbrukere ser ut til naturlig å skape en opplevelse av noe som er ufyselig. Det gjelder selvfølgelig ikke den rusen som alle har erfaring med, som for eksempel alkohol. Da snakker vi med en gang om oss, og vi er jo både kompetente og forståelsesfulle.  

For å bryte denne automatiske reaksjonen, må problematikken flyttes over i frontal cortex i hjernen, pannelappene, den delen som står for mest av våre rasjonelle tanker og handlinger. Mer spesifikt snakker jeg da om posteriolateral prefrontal cortex. Men vi må også bruke den mediale delen av frontalcortex,  den delen som håndterer følelser på en rasjonell og mindre automatisk måte. Mens den umiddelbare reaksjonen på rusmiddelavhengige ligger i et mer automatisert hjernenettverk, en del som på et vis rusler og går av seg selv på en hvilemotor, kreves det aktiv inngripen for å flytte dette over i den rasjonelt tenkende delen av hjernen. Vi vil det helst ikke, fordi frontal cortex krever opptil 70 ganger mer energi enn andre deler av hjernen. Det å bryte mønsteret med avsky er altså en energikrevende jobb, og derfor også noe vi blir mer slitne av. Dette er også grunnen til at behandlere må ivareta seg selv, for ellers kan dette arbeidet føre til utbrenthet, kynisme som beskyttelse av seg selv, eller til at behandleren finner seg en annen jobb.  

Det er ikke alle som like lett flytter dette over, for det forutsetter noe som kalles kognitiv dissonanse. Det er den opplevelsen vi får når vi reagerer på den første følelse av avsky, fordi vi innerst inne vet at det bildet vi har av de andre ikke kan stemme, eller ikke kan moralsk forsvares. Og denne evnen til kognitiv  dissonanse varierer litt fra person til person. Forutsetningene for behandlere er derfor ikke helt like. For noen vil det være vanskeligere å oppdage at virkeligheten kan være annerledes, og noen må bruke mer energi på å bringe dette frem i frontal cortex, frem i pannelappene. Og så finnes det grunner til at vi på dette området er forskjellige, men det lar jeg ligge nå. Det interessante i det jeg nå snakker om er at dette også avspeiler seg i både politiske holdninger  og hvordan vi grunnleggende forholder oss til verden. Det er i og for seg ikke noe spesielt med vårt forhold til mennesker med en rusmiddellldelse.  

Men det finnes modererende faktorer i disse mekanismene. Når vi ikke ser på de andre som en gruppe, men individualiserer dem, får vi lettere den nødvendige kognitive dissonansen, og det blir lettere å flytte problematikken over i den rasjonelle delen av hjernen. Vi kan finne dette i vårt forhold til innvandrere. Vi kan ha en oppfatning om innvandrere som  mindre kompetente, som farlige, som truende. Men vi gjør lett unntak for den fantaske innvandrerfamilien vi har som naboer. Det samme gjelder for rusmiddelbrukere. So gruppe klassifiserer vi dem  som dårligere enn oss, men med en gang vi blir kjent med individene, oppdager vi at våre stereotypier ikke nødvendigvis stemmer.  De stiger på skalaen både på varme og andre positive egenskaper, og vi begynner også å se ressurser som vi ikke klarer å se i gruppen “de andre”. De blir mer lik oss selv.  Her ligger det en utfordring ho behandlere og hjelpere, for mens individualisering øker vår kognitive  dissonanse, er det jo så mange av dem. Det er faktisk så mange av dem at “pasientene”, eller “brukere” på ny blir en egen gruppe, – da andre. Og igjen kan rammes av vår gruppetenkning, trolig likevel like stereotypt som dem vi ikke har kontakt med. Løsningen er en individualisering av hver enkelt bruker, om vi møter på brukerens individuelle forutsetninger og holdninger. Det hjelper, men er fortsatt krevende, – også fordi det er snakk om å forholde seg til mange individer. Den andre faktoren som er viktig er derfor å kjenne på vår egen slitenhet, og sørge for at ressursen i frontalcortex ikke tappes uten å få påfyll. Men det er et tema i seg selv.                                    

Cannabis og debatt

  1. Debatten handler ikke om fri flyt av cannabis. Den handler om en regulering slik at eget bruk ikke gjør at du ender i strafferegisteret.
  2. Debatten får fort et medisinsk preg: Hva gjør cannabis med brukeren?
  3. Effekten på hjernen av cannabisbruk vet vi ganske mye om, også andre medisinske effekter er rimelig godt kjent.
  4. Vi vet i mindre grad hva en avkriminalisering vil få av samfunnskonsekvenser.
  5. Det snakkes lite om positive effekter av cannabisbruk.
  6. Det debatten egentlig handler om er frihet versus overstyring, hva slags samfunn vi vil ha.
  7. Med et prinsippielt utgangspunkt ville debatten bli meningsfull på en annen måte.
  8. Vi ville synliggjort våre grunnleggende holdninger til formynderi.

 

Meditasjon for mer empati og egenempati

Podcasten frinnes på Studio Cognitum

Transkripsjon:

Jeg heter Fred Rune Rahm, og i denne lydbloggen vil jeg ta for meg en spesiell form for meditasjon, det som kalles loving kindness meditasjon. Selv om det ikke er den vanligste formen for meditasjon, er den såvidt spesiell og viktig at det fortjener en omtale. Og for gjøre det klart allerede i starten: Jeg mediterer, men jeg er på ingen måte en godt erfaren meditator. Og når det kommer til loving kindness meditasjon, er jeg enda mindre erfaren. Dessverre er det ikke slik at denne podcasten er så kort som de to foregående. Temaet er litt for stort til at det lar seg gjøre.

Det er forsket på forskjellige former for meditasjon, og det er bakteppet for a jeg valgte å snakke om denne meditasjonsformen, mens jeg tror at jeg kommer tilbake til andre former for medtasjon senere.

Mindfullness meditasjon, det som også kalles oppmerksomt nærvær, er den vanligste meditasjonen. Det er en konsentrasjonsmeditasjon som kan gå videre til innsiktsmeditasjon, det som kalles vippassana. “Hva er dette”, “hva skjer akkurat nå”, Hva er det egentlig som skjer nå, ren opplevelse, ingen intellektuell øvelse. Og det finnes andre meditasjonsformer, som for eksempel trancentental meditasjon, det som kalles ACEM i Norge med bruk av mantra. Men alle disse andre formene for meditasjon lar jeg ligge i denne podcasten. Og grunnen er at akkurat loving-kindness meditasjon gir raske resultater, slik det vises ved rtg undersøkelser av hjernen. Vi blir mer opptatt av empati og kjærlighet. Litt mer om det mot slutten av denne podcasten.

Mens mindfullnes meditasjon handler om fokusering, konsentrasjon og oppmerksomhet, vil loving-kindness meditasjon bidra til å gi meditasjonen en retning mot mer egenomsorg, og mer omsorg for andre.

Lovingkindness er “metta” meditasjon. Dyrke empati og medfølelse. Buddhistisk tradisjon, handler om å dyrke kjærlighet. Ser sammenhenger mellom alle som kan føle smerte og frykt, alle bevisste vesener. “Sentient beings”

Ligner på bønn og forbønn, men i bønn ber man til en Gud om å gjøre dette virkelig, en Guds inngripen. I loving-kindness meditasjon øker vi vår egen evne til empati og medfølelse, slik at vi kan ta mer vare både på oss selv og andre. Vi starter alltid med oss selv, for egenempati er forutsetningen for å få overskudd til empati for andre.

Det viktigste i denne meditasjonsformen er å gjenta gode ønsker, som et slags langt mantra. Det finnes mange slike resitasjoner eller regler, som gjentas på nytt og på nytt. Finn en god sittestilling, jeg bruker en stol, men klarer du å sitte i en lotus-stilling er det helt fint. Det er viktig å finne an opprett stilling, i balanse, avslappet, men ikke hengende. Om du sitter skal føttene hvile på gulvet eller bakken, og hodet skal være som en slags krone helt øverst. Blikket festes litt foran deg, på et fast punkt.

Loving kindness meditasjonen starter alltid med en konsentrasjonsøvelse for å roe sinnet, akkurat som i vanlig mindfulnes meditasjon. Det vanligste er å følge pusten, registrere hvordan pusten går inn og ut, med fokus enten rundt nese/munn, eller på hvordan mellomgulvet beveger seg.Du kan også velge andre former for konsentrasjon, som å se inn i en lysflamme, eller gjøre det på andre måter. Det viktigste er å finne litt ro til resten av meditasjonen, men du behøver ikke sitte så lenge som om dette skulle være en regulær mindfullnes meditasjon.

Så begynner du å reiterere en slags regle, dvs at du gjentar de samme ordene på ny og på ny. Og du tenker samtidig, eller forsøker å se for deg, den, eller de du sender de gode tankene. Og husk, du begynner alltid med deg selv.

I en bok av Jack Kornfield finner vi for eksempel følgende regle eller reiterasjon..

Må jeg bli fylt med kjærlighet og godhet
Må jeg være trygg fra alle farer
Må jeg være frisk i kropp og sinn
Må jeg være avslappet og lykkelig

Dette gjentar han flere ganger med seg selv som subjekt, mao sender han altså disse gode tankene til seg selv om igjen og om igjen, flere minutter i strekk. Han forsøker å holde tanken på seg selv levende, selv om han også erkjenner at denne reiterasjonen, – det heter reiterasjon når en fast ordrekke gjentas flere ganger, at denne reiterasjonen kan virke mekanisk. Men, som vi skal snakke om senere: det ser ikke ut til å forhindre at det skjer forandringer i hjernen.

Så er prinsippet at han utvider dette og sender tankene til sine nærmest, slik at det nå lyder:

Må NN bli fylt med kjærlighet og godhet
Må NN være trygg fra alle farer
Må NN være frisk i kropp og sinn
Må NN være avslappet og lykkelig

Når han har sagt dette noen ganger, utvider han sirkelen til dem han kjenner, kanskje også til dem han ikke liker, før han sender de gode tankene til alle mennesker, og til slutt til alle skapninger som kan lide.

Så langt Jack Kornfield.Jeg gjør det hele lettere, slik at jeg ikke behøver å huske så mange setninger og ord. Jeg starter på den samme måten med konsentrasjons meditasjon, mindfullnes meditasjon, før jeg legger inn loving kindness. Jeg sier halvhøyt, eller bare inne i meg, mens jeg ser for meg den jeg sender tankene til:

Må jeg være trygg og harmonisk
Må jeg slippe lidelse.

Så følger jeg pusten min mens jeg retter reiterasjonen mot andre:

Må NN være trygg og harmonisk
Må NN slippe lidelse.

Jeg utvider sirkelen stadig, til jeg også ender opp med å sende gode tanker til all skapning som kan oppleve lidelse. Og jeg sender disse tankene, eller ordene, til alle uavhengig av hva jeg egentlig måtte mene om dem i øyeblikket. Jeg gjør det ikke som en bønn til noen utenfor meg selv om at den, Gud, eller noen annen, skal fikse det sånn at mine tanker går i oppfyllelse. Jeg gjør det fordi jeg vet at det endrer min egen hjerne i retning av mer empati og medfølelse, for meg selv og for andre.

Her kommer det inn at jeg ikke er så erfaren, fordi jeg gjentar ikke ordene flere ganger for meg selv før jeg går videre til den neste. Kanskje er det feil, men min måte å gjøre dette på er også beskrevet flere plasser. Og jeg har en begrenset tid til meditasjon. I motsetning til Yoager har jeg ikke meditasjon som yrke.

Så hvordan kan jeg være så sikker på at dette virkelig gjør noe med meg, og derved også på måten jeg forholder meg til andre på? Generelt vet vi at hjernen er plastisk, den kan forandre seg, hjernenettverk kan styrkes og svekkes, aktiviteten kan minske eller øke i forskjellige deler av hjernen. Det begynner å bli lenge siden at vitenskapen trodde at hjernen nærmest var som størknet gips.

I en tidligere podcast har jeg pekt på noen relativt sikre resultater av meditasjon. Det ble en summarisk podcast. Nå konsentrerer jeg meg altså om loving kindness meditasjon, men bakgrunnen er fortsatt gjennomgangen til Daniel Goleman og Richard Davidson av nesten 7000 vitenskapelige artikler om meditasjon, der nyere forskning med nye teknikker står for det største antallet. Av i alt 231 artikler om loving kindness meditasjon, fant de to at bare 37 holdt virkelig høy vitenskapelig standard. Veldig mange av de andre hadde metodiske feil, og var i tillegg ofte basert på egenrapportering alene. Det godtok ikke Goleman og Davidson, selv om alle studiene pekte i den samme retningen. Goleman og Davidson ville ha objektive data, slik som moderne nevrovitenskap med sine undersøkelsesmetoder kan gi. Og de lete etter påvisbare og mer varige endringer i hjernen.

Og til forskjell fra andre former for meditasjon finner de to forbløffende resultater når det angår loving kindness meditasjon. Og det er grunnen til at jeg i denne lydbloggen, eller podcasten, har valgt å fokusere på akkurat denne meditasjonsformen. For med loving kindness meditasjon kunne de to forskerne påvise forandringer langt tidligere enn ved andre former for meditasjon.

Forandringene skjer i to forskjellige nettverk i hjernen, der det siste anses som ren bonus. Insula er den delen av hjernen som aktiveres når vi føler avsky, og amygdala den delen som aktiveres når emosjoner skal føre til handling. Studiene på loving kindness meditasjon viste helt klart økt aktivering i begge deler av hjernen, og i nettverket mellom dem, et nettverk som forbindes med medfølelse, det å ta den andres lidelse inn over seg. Det er kjernen i empati. Og her kommer det dramatiske: disse forandringene begynte å vise seg etter så lite som 7-8 timers loving kindness meditasjon, og de økte raskt ved videre meditasjon. Etter 16 timer begynte disse endringene å bli stabile og permanente.

Og grunnen er at denne meditasjonen gir så raske resultater, er at meditasjonen går rett inn i hjernenettverk som har en slags beredskap for empati og omsorg for andre. Det må altså ikke lages nye nettverk, meditasjonen gjør at det nettverket som allerede er der, styrkes.

Det er hva forskerne kunne se på hjernen. Men dette ble bekreftet gjennom andre studier, der forskerne også så på atferd. De som etter loving kindness meditasjon fikk styrket det jeg kaller empatinettverket i hjernen, demonstrerte økt gavmildhet overfor andre, og økt praktisk engasjement når andre trengte hjelp. Så det som skjedde i hjernen etter få timer med meditasjon avspeilte seg også i praktiske handlinger. I tillegg, uten at det ble lagt avgjørende vekt på dette, rapporterte personer i meditasjonsgruppen, til forskjell fra kontrollgruppen økt medfølelse med, og økt innlevelse i, andres lidelse.

Det er i prinsippet tre typer empati. Den kognitive empatien er den empatien som vi rent intellektuelt forstår. Vi forstår at den andre må ha det vondt. Men denne empatien behøver ikke føre til engasjement. Så har vi den emosjonelle, eller følelsesstyrte empatien. Det er den empatien som vi umiddelbart oppfatter at ligger nærmere det vi kaller medfølelse. Problemet her er at om følelsene blir for sterke, klarer vi ikke å handle, og i mange tilfeller beskytter vi oss selv mot denne fordi vårt eget ubehag blir for sterkt. Så har vi en form for empati som kan kalles empatisk bekymring. Med en slik empati klarer vi å leve oss inn i den andres situasjon, men likevel holde en avstand som gjør at vi aktivt kan handle og hjelpe. Hos dem som har meditert mye loving kindness, er det denne siste formen for empati som utvikles mest. Altså medfølelse uten handlingslammelse. Vi blir i stand til å hjelpe både oss selv og andre. Loving kindness meditasjon blir ikke bare følelser eller tanker, men setter oss i stand til problemløsning og engasjement.

Så nevnte jeg et annet nettverk som fikk en boost gjennom loving kindness meditasjon. Det er nettverk som involverer andre hjernestrukturer, inklusiv pannelappene. Det nettverket jeg nå snakker om, har med vår egen lykkefølelse å gjøre. Ved siden av loving kindness øker vår medfølende handlekraft, vil vi også samtidig føles oss mer glade. Styrking av empatinettverk betyr samtidig en styrking av vår egen lykke og godfølelse. Altså ren bonus. Og forandringene her kommer like fort som forandringene i empatinettverket. Den “den største gleden du kan ha, det er å gjøre andre glad”. Og ut fra det moderne vitenskap forteller oss om hjernefunksjoner kan altså bekrefte at det er mer sant enn vi tidligere har kunnet bevise.

Så til slutt: Dalai Lama mediterer uansett. Men, ifølge hans egne ord, så hjelper det på motivasjonen at han nå vet at han endrer hjernen slik han gjerne vil.

Podcasten ligger på https://studiocognitum.podbean.com/e/loving-kindness-1513949118/, der du også kan følge podcastene med din podcast-app. Feeden er http://studiocognitum.podbean.com/feed/ som du kan legge inn i den podcast app.

Galt å føde barn

Det heter anti-natalisme, og påstanden er at det ikke er riktig å sette barn til verden. Dette er en moralfilosofisk problemstilling, og grunnen til at jeg tar det opp, er at jeg hørte en samtale mellom David Benatar og Sam Harris. David Benatar er filosof, han er professor, og han har skrevet flere bøker som har skapt debatt, blant annet boken “Better Never to Have Been: The Harm of Coming into Existence”. I boken signaliserer han et veldig pessimistisk syn på tilværelsen, men han argumenterer godt for denne pessimismen. Det er bedre aldri å bli født, enn å oppleve alt det vonde i livet. Og han pålegger de som vurderer å sette barn til verden et tungt moralsk ansvar for å gjøre akkurat det. For når barnet først er født, er det ingen vei tilbake, ettersom han også ser på døden som en vond hendelse. Benatar mener at liv skal bevares og gis de beste muligheter, når livet først er der. Og for ordens skyld: Jeg har barn, og har altså begått denne grunnleggende feilen det er å sette barn til verden. Men når

Ordet natalisme kommer fra det latinske ordet for fødsel, natalis. Som filosofisk begrep eksisterer det ikke alene, men med forstavelsen anti eller pro, altså en holdning som er mot barnefødsel og befolkningsvekst, eller pro, som er den motsatte holdningen, mer liv-søkende holdning. Vi har ikke noen norsk oversettelse av disse begrepene. I et innlegg på diskusjon.no fra 2011 heter det:

1. Alt bevisst liv kan føle smerte
2. Dermed må man ta ansvar for at man propagerer liv og dermed smerte
3. De psykologiske grunnene til at vi liker å leve er ikke en god nok grunn for å opprettholde livets syklus (nye fødsler)
4. Vi tar ikke ansvar for nye liv vi skaper, og vi har ingen god grunn for å få barn (og dermed skape nye generasjoner og opprettholde livets syklus)
5. Omfanget av smerte er mye større enn de positive aspektene, både for mennesker og alle andre dyr på jorda
6. DNA og replikasjonsmekanismen er banal og en bi-effekt av primale prosesser i universet som ikke har noen mening i konteksten om smerte
7. Den eneste rasjonelle konklusjonen er å ikke ha barn og at liv ikke burde eksistere.

Det er altså det synet som Benatar forfekter. Selv om et liv kan inneholde gode sider, vil disse oppstå på en bakgrunn av smerte, enten hos individet, eller hos andre individer, slik at disse gode sidene ikke kan forsvare et pronatalistisk syn. Benatar forfekter ltså et assymetrisk syn, ved at det vonde alltid veier tyngre enn det gode, eller ved at ikke finnes noe godt uten at det bygger på noe vondt. Og det er denne tilværelsen vi altså føder barn inn i. Tanken er jo ikke umulig å forstå, men den forutsetter på et vis at vi ikke bruker våre barn som referanse, for da får vi en skjevhet i vår vurderingsevne. Ingen vil jo tenke sine egne barn bort. Skal vi forstå antinatalismen må vi altså prøve ikke å bli selvhenførende. Når et barn ikke er påbegynt, er det jo heller ingen der som kan oppleve smerte, og heller ingen som går glipp av det gode i livet. Det er ingenting.

Nå er dette etter mitt syn ikke helt riktig, fordi de som lever vanligvis vil oppleve det å få barn som en glede. Ved ikke å sette barn til verden, gjør vi altså de levendes liv mer smertefullt ved at vi berøver dem muligheten for å fylle egne behov for å ha barn. Og det bryter også med evolusjonen, der det å føre livet videre er et biologisk grunnlag for eksistens. Men om vi altså er helt uselviske, og velger å bryte det biologiske prinsippet, vil det være riktig ikke å påføre nye individer smerte ved å sette dem til verden. Benatar går langt i å antyde at det å sette barn til verden er en umoralsk handling.

Jeg presenterte anti-natalismen for en venn. Hans første reaksjon var at jeg burde analysere Benatars bakgrunn og oppvekst for å finne årsaken til det de fleste opplever som et svært pessimistisk syn på tilværelsen, på livet. Det er også noe David Benatar møtes med: Du må ha hatt det, eller har det, uvanlig vanskelig for å kunne mene noe som dette. I samtalen med Sam Harris diskuterer de også om antinalismen til Benatar kan forklares ut fra en depresjon. Da ber Benatar om at han ikke psykologiseres, men at argumentene hans tas på alvor. Det er argumentene han vil måles etter, og han vil ikke bortforklares gjennom at dette gjøres til et spørsmål om hans egen person. Han vil at vi skal tenke gjennom dette, og heller være uenig i hans argumentasjon, og at vi ikke skal være enige eller uenige med Benatar, selv om denne psykologiseringen lett blir en naturlig reaksjon. Og, som tidligere nevnt, det er vanskelig å ta dette innover seg om man selv har barn, slik som både min venn og jeg selv har.

Det er også lettere å være enig med Benatar i situasjoner i livet der vi opplever ekstreme vanskeligheter. Når Job i Bibelen var plaget, sier han: “Bort med den dagen jeg ble født, den natten det ble sagt “En gutt e unnfanget”, og videre stiller han spørsmålet som ligger til grunn for antinatalismen: “Hvorfor gir dagen lys til de lidende og liv til de ulykkelige”. Så tanken på at det hadde vært bedre aldri å være til er ingen ny tanke. Det er en tanke som har fulgt menneskene gjennom alle tider. Og tanken aktualiseres når vi har det vondt, når livet og verden går mot oss. Men i neste øyeblikk igjen, når alt blir bedre, glemmer vi dette, men antinatalistene minner oss om at lidelsen fortsatt er der. Taoistene peker på det sykliske i livet, vondt følger godt, og godt følger vondt. Det kan ikke tenkes noe godt uten på et bakteppe av noe som er det motsatte. Det Benatar imidlertid gjør, er at han sier det vonde veier tyngre enn det gode. Og den som setter barn til verden påtar seg også et ansvar for lidelsen til dette barnets etterkommere. Benatar har ikke vanskeligheter med å dokumentere all lidelsen, den kan vi alle se om vi bare ser på verden.

Også den norske filosofen Peter Wessel Zapffe ender på den samme konklusjonen, om enn via en litt annen vei. Han mener at på grunn av menneskets velutviklede bevissthet om tilværelsen for vi en større bør enn vi kan klare å bære. Og vi er klar over behov vi aldri kan få oppfylt. Dette ender i liv fylt av forsvar mot vår egen utilfredshet, og for å unngå å kjempe med dette selvbedraget, er det riktigste å la de som lever rolig dø, men uten at vi fører slekten videre gjennom nye fødsler.

Den assymmetrien vi finner hos Benatar, der han slår fast at uansett mengden av det gode i livet, vil det vonde, smerten, alltid måtte tillegges en større vekt, er at punkt som han ofte angripes for. Hans svar er at den som ikke er født, det som ikke eksisterer, heller ikke kan savne det gode, slik at det å unngå det vonde derfor blir det avgjørende prinsippet når han argumenterer for at vi ikke bør sette barn til verden. Men når barnet først er født, ser Benatar at vi ikke lenger kan tenke på den samme måten. Så han har altså en assymmetri også i sin tenkning rundt det ufødte versus det fødte liv. Han registrerer at de fleste ønsker å leve nærmest litt uavhengig av hvordan de har det. De skulle kunne ønske at de aldri var født, men de holder likevel på det livet de har fått. Derfor blir døden i seg selv et større onde enn alt det andre vonde vi opplever. Han argumenterer altså mot for eksempel selvmord.

Når David Benatar argumenterer mot døden, bruker han dels argumentet om at døden i seg selv er et onde, de færreste vil se på døden på den samme måten. Uavhengig av det vonde ved å dø, argumenterer han også for at døden avskjærer de muligheter som ville ligget i fortsatt liv. Han ser det som et tap at den som er død ikke har tatt ut det potensialet som ligger i et lengre liv.

Men her kritiseres også Benatars argumentasjon sterkere. Sam Harris påpeker at den som da har mistet sitt potensiale jo ikke lengre er til, individet er like ikke-eksisterende som før det ble født om man da ikke tror på reinkarnasjon eller lignende. Så hva er forskjellen på det å ikke være født, og det å være død? Det er klart at det å dø påfører andre sorg, og selve prosessen kan være smertefull både med angst og kanskje fysisk smerte. Men dersom en ser bort fra det, og ser på det potensialet som ikke ble løst ut, hvem lider på grunn av det når den som skulle lide er død?

For å illustrere poenget til Sam Harris: Han spurte Benatar hvordan han så på døden under følgende forutsetninger: Døden kom samtidig til alle mennesker. De sovnet inn om kvelden uten tanke på at de skulle dø, og i løpet av natten døde alle samtidig en smertefri død. Neste morgen var altså alle døde. Hva ville Benatar tenke om dette? Ingen var der til å savne de liv som ikke lenger var, og ingen var der til å savne de potensialene som ble borte med døden . Alle mennesker hadde sluttet å eksistere.

Benatar svarte at døden likevel var et onde, nettopp fordi livet kunne ha ført til noe som vi ikke kunne vite hva var. Og tapet av dette gjorde døden til et onde, selv om det ikke var noen der som kunne oppleve tapet.

Jeg forutsetter at alt liv døde med menneskene, for ellers kunne det være andre skapninger som ville lide fordi alle mennesker døde. Men gitt disse forutsetningene har jeg, i likhet med Sam Harris, vanskeligheter med å forstå at tapet av det som kunne vært er et argument mot døden når det ikke er noen, eller noe, som ville være klar over tapet, ingen som kunne savne, ingen som kunne tenke rundt dette, og ingen som fikk vite om det. Jorden ville bare ligge der, øde og tom.

I samtalen opplevde jeg at Benatar fikk problemer med å begrunne sitt synspunkt ut over det at han av prinsipp mente at døden var et onde. Nå var forsåvidt begge klar over at dette var et helt hypotetisk spørsmål, slik at det blir noe virkelighetsfjernt å tenke dette. Men helt virkelighetsfjernt er det likevel ikke. Det finnes mange nok kometer det ute som vi ikke kjenner, som har en størrelse stor nok til å utslette alt liv på jorden. Fra en slik komet treffer atmosfæren, til alle er døde, vil det ta omlag 7 sekunder, og mennesker vil ikke fatte hva som skjer før det hele er over. Så i teorien kunne alle dø på en gang.

Så har jeg fundert på hvorfor Benatar er så opptatt av dette argumentet, og tenkt at det kanskje har noe med hans vekting av smerte, det vonde, opp mot det gode. Dersom han holder på at det gode ikke kan oppveie det onde, må han ha et onde som er større enn alle andre onder for å kunne forsvare det at det ikke er best for alle å dø. Og for han blir det da døden i seg selv. Det er kort avstand fra en anti-natalisk argumentasjon, det at det er best å aldri bli til, til en pro-mortal posisjon, der det beste er å være død. Benatar unngår å argumentere for døden ved å la døden bli et så stort tap for et eller annet at døden ikke kan forsvares.

Så kanskje jeg kan være enig med Benatar i at det å ikke være født er et gode, men når det kommer til livet, må jeg, og trolig sammen med de fleste mennesker, argumentere for at det gode gjør livet verdt å leve tross all lidelse. Men sikker er jeg ikke, for om jeg har det godt, vil det ofte være på bakgrunn av andre menneskers, eller andre menneskers lidelse. Og det er et etisk dilemma. Forøvrig påpeker Benatar at balansen mellom det gode og det vonde ikke er konstant gjennom et livsløp, og avhengig av hva som veier mest i øyeblikket, får vi en bias, et skjevt syn, på hva som er riktig å tenke rundt dette. Vi vil ofte få mer vondt mot slutten av livet. Mennesker som får barn har en tendens, i følge Benatar, bare å legge vekt på de deler av livsløpet som har mest godt i seg, mens han mener kommende foreldrene burde ta med i regnestykket også at deres potensielle barn vil bli gamle og oppleve mer lidelse, kanskje dødsangst, på en tid der foreldrene ikke lenger kan vise omsorg og ta vare på dem. Men sånn tenker vi jo ikke.

Inspirasjonen til denne podcasten kom etter å ha hørt på podcasten Wakening Up med Sam Harris.

Podcasting: Veien blir til

Den siste tiden har jeg laget noen podcaster, eller lydblogger. Og det utkrystalliserer to forskjellige podcaster på samme kanal. Det er den ordinære, Studio Cognitum, som krever mer forarbeid, mer research, og der jeg åpner for gjester til og fra. Selve episoden vil bli så lang som nødvendig. Og innholdet blir ofte tyngre og mer alvorlig.

Så har jeg en podcast som jeg kaller “kort og godt”, en podcast som er lettere i formen, og som ikke varer mer enn maksimalt 10-11 minutter, oftest kortere. Det betyr ikke nødvendigvis at innholdet er mindre viktig, men det kan være mer overfladisk. “Kort og godt” er en litt mer leken podcast.

Begge podcastene ligger under den samme “paraplyen”, Studio Cognitum. Dersom det er en “kort og godt” podcast, sies det i starten, mens den vanlige podcasten starter med kjenningsmelodien for denne podcastkanalen.

Julegavers betydning, “til” og “fra”

I denne podcasten, som jo egentlig bare er en lydblogg, kaller jeg meg bare Fred, kort og godt.Denne lydbloggen handler om julepresanger, med etikettene til og fra. Men jeg berører også andre sider ved det å utveksle gaver.

Julegaver er noe de fleste har et ambivalent forhold til. Ikke som barn, da er det selve julekveldens hovedinnhold. Men for voksne er det så som så. Visst er det glede over å gi, visst er det glede i det å oppleve mottakerens glede, men det er også et mas i forkant. Med økt velstand er det vanskelig å finne en gave som både gleder, og som er innenfor de økonomiske rammene vi har for denslags. Og vi vet alle hvordan det er å motta gaver vi ikke ønsker, men som vi likevel må utvise takknemlighet for. For tanken var i alle fall god.

Tja, var tanken alltid god? Psykologien bak gaveutveksling er ikke uten videre altruistisk. Gir vi gaver mest for å glede den andre, eller gir vi gaver fordi vi vet at vi får noe tilbake. Gir vi gaver for å skape glede hos den andre, eller gir vi gaver fordi vi selv føler oss så bra etterpå? Finnes det i det hele tatt en sann altruisme?

Historisk sett er selve gaveutvekslingen på denne årstiden absolutt hedensk. Skikken kommer fra Italia, der det var en hedensk fest som het Saturnalia, en fest for å hedre guden Saturn. Mens festen alltid inneholdt en ofring til Saturn, kom gaveutvekslingen som et tillegg der folk ville sende hverandre gode ønsker, – i form av små gaver.

Dere som lyttet til den forrige podcasten på denne kanalen, vil vite at kirken fort lærte seg at det var bedre å kristne folket gjennom å sette hedenske skikker inn i en kristen forklaringsmodell. Ved å ikke avvise det folk allerede kjente, ble det nye lettere absorbert. Hele julefeiringen er i Norden et eksempel på dette. Så også med Saturnalia, festen til ære for guden Saturn. Kirkefedrene endret bare innholdet i festen. Nå skulle Kristus æres gjennom en fest til minne om Jesu fødsel, til forskjell fra feiringen av den hedenske guden. Men for ikke å bryte tradisjoner, og provosere, beholdt kirken både lykkeønskningene og gaveutvekslingen.

Og siden har vi fortsatt å utveksle gaver til jul. Men nå skulle også gavene minne oss om Jesu godhet, Guds gave til menneskene ved å gi sin sønn, og Jesu endelige offer ved at han gav sitt liv på korset for at mennesker skulle oppnå Guds frelse fra synd.

Altruisme

Så var det dette med altruisme. Altruisme betyr en holdning der en uten tanke på seg selv og sine egne behov tenker på og forsøker å dekke andres behov og ønsker. Selve ordet kommer fra den franske filosofen August Comte på begynnelsen av 1800-tallet. Men det stammer fra det italienske altrui, som betyr “noen andre”, et ord som igjen kommer fra et latinsk uttrykk som betyr “til den andre”. På merkelappene på julegavene står det jo “til” og “fra”.

Men her rakner altruismen i julegavene etter min mening. Hadde det vært en rent altruistisk handling, slik som vi noen ganger liker å tenke, burde det bare stått “til”, og ikke “fra”. For når vi bekjentgjør hvor gaven kommer fra, får vi også ære og takknemlighet tilbake. Og da er jo ikke handlingen helt uselvisk. Det gjelder det også gaver til barn, selv om vi der ikke forventer å få noe tilbake ut over barnets glede.

Kanskje er jeg veldig streng når jeg tolker våre egne gode følelser inn som en begrunnelse for at altruisme ikke egentlig finnes, men det er en del av hele bildet.

Men kanskje skal vi ikke tenke altruisme inn i gaveutvekslingen til jul. Kanskje skal vi i stedet se på hvordan gaver rent seremonielt og historisk knytter mennesker sammen, som et grunnlag for stammetenkning og samhold. Slik er det mange som bruker gaver, helt uavhengig av jul og julefeiring. Innfødte i Amerika har sin Potlatch seremoni, der gaver brukes til å spre velstand og velferd i et delesamfunn der dette ikke skjer gjennom skatter og penger. Det finnes eksempler på amerikanske stammer der en stamme tidligere gav en annen stamme 200 skinn, og fikk tilbake nøyaktig like mange skinn, av samme kvalitet som den bunken med skinn som de gav fra seg. Dette seremonielle ble forklart med at det bidro til fred og vennskap med hverandre, ut over det samholdet de hadde i innad i sin egen stamme.

For mens den individuelle altruismen kanskje ikke finnes, vet vi fra utviklingshistorien at de samfunn som har en utviklet forståelse for andres behov, vinner på bekostning av samfunn der enhver tenker på seg og sitt alene. Det ligger fordeler for den enkelte i at det går bra for gruppen som helhet.

Den enkelte kan altså være egoistisk, men denne egoismen kan også omfatte andres ve og vel. I en julegavesammenheng kan det være at julegaver for eksempel bidrar til at familien fungerer bedre sammen, og at vi, i likhet med det som var tilfelle med Saturnalia, sender hverandre gode ønsker gjennom gaveutvekslingen. Og litt uavhengig av om hva vi selv får tilbake fra den enkelte, vil felleskapet bli styrket. Da får vi det indirekte også bedre selv. Mens ren Darwinisme kan forstås som alles kamp mot alle, vet vi nå at folk og kulturer som tar vare på hverandre får en utviklingsmessig fordel. Denne kollektive og solidariske tenkningen er forøvrig på vikende front i samfunnet, da også i Norge, det vet vi, og med det vi vet om betydningen av en kollektiv altruisme, er det ikke helt bra for samfunnet som helhet. Vi får mer splittelse og konkurranse.

En helt annen ting er at vi pleier å se på den som gir en gave av et godt hjerte som et bedre menneske enn et menneske som gir gave ut fra et nyttehensyn. Det er en annen interessant diskusjon, for jeg husker en religionslære jeg hadde på videregående skole som spurte retorisk om giverens holdning forandret noe som helst på nytten for den som fikk gaven. Kanskje vi ikke skal tenke så mye på uselviskhet eller egoisme i gaveutvekslingen, men glede oss og hverandre som best vi kan i jula.

Til slutt: Gaver kan være mye mer enn materielle ting. Og takke må vi jo, slik som jeg nå takker Dee Yan-Key for musikken i denne lydbloggen. Som kanskje blir den siste før jul, uten at jeg garanterer.

Innlegget ligger på http://studiocognitum.podbean.com/e/julegaver-til-og-fra/

Der kan det også abbonneres på podcasten (eller på iTunes)

Jul og nisser

Jeg har en tyrkisk venn som mener at ordet “jul”, eller “jol” kommer fra prototyrkisk. Det er i følge han ikke bare en teori, men den eneste forklaringen. Men om jeg går til etymologien, dvs. språkets historie, blir det hele litt mer uklart. For der hevdes det at ingen vet hvor ordet egentlig kommer fra i starten, – og forsåvidt kan jo min venn være sikker i sin sak, for i bunn og grunn kan ingen heller motbevise det.

Men i følge leksika, er jul, eller jol, et navn som kommer fra det at vintersolverv ble feiret, altså solvervsfesten. Men så er det ikke så enkelt likevel, fordi den egentlige dagen for midtvintersblotet var 12 januar, og da er en av teoriene at det ikke var selve solvervet som ble feiret, men at det var en fest for fruktbarhet. Jolablot het det på norrønt, eller bare jol, fordi mye tyder på at dette ikke dreier seg om bare en dag eller få, men en litt lengre periode. Da passer kanskje solvervsfeiringen litt bedre igjen. Men datoen passer bedre med at det var midtvintersdagen som ble feiret, 28 dager etter at solen vendte.

Uansett, ordet kommer angivelig fra det protogermanske ordet jehwla som betyr feiring. Protogermansk betyr at det kom før de germanske språkene slik vi nå kjenner dem.

Vi finner ordet i mange germanske språk, som gèola som angelsaksisk, gammelengelsk guili og også det norrøne ordet ylir.

De gamle kirkefedrene var smarte. Det beholdt i Norden det gamle navnet Jul eller Jol, slik at overgangen fra det hedenske blotet ikke skulle bli så vanskelig. De bare erstattet Odin med Kristus. Og vips, så var det en kristen feiring, der innholdet på mange vis var det samme som det hedenske midtvintersblotet. De bare la til en del kristne ritualer og betydninger. Hos strie vikinger ble nok overgangen på den måten mye mer spiselig. Som kristen høytid er jul imidlertid den yngste. Påske og pinse kom mye tidligere. Kristi fødsel ble feiret ført 300-400 år etter Jesu fødsel, men har for mange utviklet seg til å bli den store feiringen nettopp fordi denne feiringen tok opp i seg så mange folkelige tradisjoner. Som rent kirkelig høytid anses nok fortsatt påsken som større.

Så har vi dette med nissen, da. Coca-cola nissen er ingen norsk nisse, men minner mer om Sankt Nicholas, den tyrkiske rollemodellen for den rødkledde og gavmilde nissen. Mens Sankt Nicholas ble figuren forbundet med jul i store deler av den kristne verden, før Coca Cola og Disney kommersialiserte figuren, valgte man i Norden å beholde den gamle fjøsnissen, eller “Tomten” som det heter i Sverige. Den norske nissen er en pussig skapning, ikke mer enn 90 cm høy. Riktignok har den en rød lue, men det er fordi bønder flest gikk med en slik rød lue for mange hundre år siden. Nissen bodde, og bor fortsatt, i norsk folklore på låven. “På låven sitter nissen” synger vi, og det har blitt en julesang, til tross for at det handler om en helt annen nisse enn kirkefaderen Sankt Nicholas.

Fjøsnisse

Fjøsnisse

Så kunne vi altså beholde også den hedenske nissen, kirkefedrene ga den liksom bare andre funksjoner. For den lille fjøsnissen hadde langt skjegg som Sankt Nicholas, men gikk ellers i bondedrakt, gjerne nikkers. Det hele var et nokså grått antrekk, til forskjell fra den røde julenissen vi så altfor godt kjenner til. Den foretrakk vanlige sko framfor den moderne nissens tresko. I tillegg kunne den være lunefull, for mens den vanligvis ville beskytte både hus, folk og fe, kunne den finne på mye elendighet om den ikke ble respektert, eller enda verre, – om den ble motarbeidet. Da kunne det gå rett i elendigheten for både gård og gårdens folk.

Det var jo så mye som ikke kunne forklares i tidligere tider, og da var det lett å anta at det var nissen som var på ferde. Det er også grunnen til at Nissen vanligvis måtte få godt stell i jula. Gikk det galt der, ville avlingen i året etter bli skral.

Nissen har forøvrig mange andre navn også, slik som tuftekar, tomt (herav det svenske navnet på nissen; tomten), godbonde, haugebonde, gardsbonde og mange flere. Det fantest også en kirkenisse som bodde i tårnet i kirken, altså en ny sammenblanding av folketro og kristendom.

Ellers handler jul mye om tradisjoner og ritualer. alt fra pynting, til gaver, til måltider, musikk og annen atferd. Det er et fascinerende tema, fordi vi vet at både tradisjoner og særlig ritualer er så viktige både for den enkelte og for samfunnet. Det blir tema for en annen podcast, der jeg skal snakke med andre om akkurat dette.

Denne podcasten finnes på https://studiocognitum.podbean.com/e/litt-om-jul-og-nisser/

Du kan følge podcastene i din favoritt podcast app ved å legge inn http://studiocognitum.podbean.com/feed/

Podcast: Becoming a Man

En tredelt podcast denne gangen.I den siste delen forteller politimannen Helge Fredriksen om kriminalitetsforebyggende arbeid i Norge, sett opp mot det som skjer i USA.

Del 1: Om det kriminalitetsforebyggende programmet BAM, Becoming a Man, i ungdomsmiljøet i Chicago. Det handler om et program basert på kognitiv atferdsterapi eller mentalisering, et program som gir store resultater på voldskriminalitet og skolegang.

Del 2: I denne delen forsøker jeg å forklare hva som kan utløse volden i ungdomsmiljøet med bakgrunn i det vi vet om stress og hvordan hjernen fungerer. “Kortslutninger” i hjernen kan ende med utilsiktede drap dersom miljøet er truende nok.

Del 3: I denne delen ser vi på mønsteret i kriminelle nettverk i USA, hvordan de brer seg, og i hvilken grad det vi har behandlet i denne podcasten er overførbart til Norge. Gjest i denne delen er Helge Fredriksen, politimann med stor erfaring rundt gjengkriminalitet og rus- og kriminalitetsforebygging i ungdomsmiljøer.

Hvis du vil følge denne podcasten på vanlig podcast app, er feeden http://studiocognitum.podbean.com/feed/
Nettadressen er http://studiocognitum.podbean.com

Podcast: Hjernen og impulskontroll

Alle kan kjenne seg igjen i at etter krevende problemløsing, krevende tankevirksomhet, krevende intellektuelle oppgaver, kan vi miste litt impulskontroll, både når det gjelder atferd, men også kaloriinntak. For de fleste er det ikke dramatisk, men i noen tilfeler kan det handle om liv eller død.

Om du vil følge disse podcastene, kan du gjøre det på http://studiocognitum.podbean.com/